Er jeg klar?

Hva tenkte jeg på egentlig – hvorfor gjør jeg dette? Føler meg som en idiot. Kjenner savnet av alt jeg drar fra – før jeg har forlatt det. Det er for sent å angre nå – eller er det ikke det?

Ellen beroliger meg med å fortelle at turen verken er strabasiøs eller heftig. Det er langt og mye utetid. Ok da – det hørtes jo ikke så ille ut! Igjen tenker jeg: stemmer det hun sier? Jeg har så mange spørsmål før turen starter. Det gjenstår å se hvilke svar som dukker opp underveis og i ettertid.

God kaffe må til – hvordan skal jeg få til det underveis når kaffekjelen er ofret i gramjakten…?